Ingen hest uten - frisk - hov !

Min første læreuke hos Det Norske Hovslagersenter skal bli holdt den 08. - 12.09.2008. Deretter har jeg kunnskap om "normalskoing" og har kommet litt inn i temaet hovsykdommer. Det Norske Hovslagersenteret legger stor vekt på hestens anatomie og det blir formiddlet enorm god kunnskap om vinkler, oppbygning og funksjon av hestens hov. Deretter, vil si fra og med den 15.09.2008 begynner jeg å ta kunder imot for å skoe friske hester.

Hvorfor besluttet jeg å ta utdanningen til hovslager? I barndommen min var det normale for meg at en hest/ponnie går uten sko. I Ponniestallen Mühlenhof der jeg lærte å ri var to hester skodd av omtrent 30. Jeg kan ikke huske at disse ponniene hadde problemer ihh til hovhelsa, høvene så alltid fin og frisk ut, ingen av ponniene var halte selv om vi ridde også på tøff underlag. Tvert imot var det oftest de to skodde hestene som måtte bli tilbake i stallen for en sko datt av eller de ble halte.

Vi barn fikk oppgaven å pensle høvene til ponniene inn med hovtjære, en gang i måneden. Så en barfothest var i mine øyne det normale, ikke noe å snakke stort om eller diskutere hvorfor de ble holdt barfot eller om dette kunne fungere. For, dette fungerte. Men, sånn som det er i hesteverden, jo høgere en kommer i konkurranser/utdanningen, så komplisertere blir det. Hestene jeg så i andre staller var - selvsagt - skodd.

Der fantes ingen diskusjon hvorfor ikke. En ordentlig hest må være skodd. Men, som barn godtar en jo nesten alt og tenker seg ikke alltid om. Så også de skodde hestene ble hverdag for meg. Når jeg refunderer over denne tiden så skjønner jeg at disse hestene, som var skodde, hadde flere problemer med benene sine enn de ponniene som gikk barfot. Min første hest her i Norge var også barfothest. Og jeg tror eieren hans var veldig overrasket at hun ikke måtte diskutere med meg hvorfor denne hesten gikk uten sko. Ikke noe unormalt for meg. Hesten fungerte stort sett bra, men kunne være litt ømme på grus. Der ble jeg konfrontert med noe nytt, boots til hesten.

Jeg vet ikke hva jeg skal mene om bootsene... på en måte tenker jeg, enten tåler hesten å gå uten sko, da skulle den tåle å gå i all slags terreng uten å ømme, eller så må en ta hensyn og skor hesten. Jeg kan også bare snakke om mine erfaringer med easy boots og i en veldig kort periode boa boots. Og det som sitter sterkest inn er frykten å miste disse dingsene. For det går nokså fort og det er ikke alltid så lett å finne en svart boots i en skog, da må en ha flaks eller oppdage tapet veldig fort. For første gang kom jeg i kontakt med barfottrimm og lærte egentlig noe som er vanvittig feil. Etter uttalelsen av noen barfottrimmer skulle det være "normalt" når hesten ømmer i omtrent ei uke etter den ble beskjæret.

Du verden, hvordan kan denne beskjæringen være bra når hesten får det vondt av det? Heldigvis kom jeg for halvannen år siden i kontakt med Margareth Berg, som har tatt den teoretiske hovslagerprøven (også hun lærte i Fredrikstad), men jobber utelukkende med barfottrim. Jeg må lyge skulle jeg telle opp alle spesialkurs hun har innen hovsykdomsbehandling og barfottrim, det er ihvertfall veldig mangen...

For første gang jeg så en hovslager/trimmer jobbe kunne jeg identifisere meg med det hun gjorde. Og hun var den første som delte min mening, en hest som ømmer etter barfottrimmen ble beskjæret feil! Det var alltid kjekt når hun kom i stallen for å trimme høvene, den tiden var enorm hjelpsom i å lære om hestens ben og vi ble gode venner i tillegg. Margareth er en person som ikke tar noe for gitt, står hun overfor et problem så leter hun så lenge etter løsningen til den er der. Jeg må si jeg beundrer hennes utholdenhet med dette! Lynet kom med forferdelige høver til meg, som var virkelig gal å se på, skeiv og altfor lang. Balleforskyvning på begge bakhøvene, i tillegg sto de av til sidene og så som spisse damesko ut, framhøvene var altfor høge og skeiv, at han klarte å gå var egentlig et under. Men, Margareth satt i gang og rettet opp en ting etter den annen. Ofte sto vi i sammen og diskuterte disse rare høvene, og jeg må si jeg sov veldig dårlig i denne perioden. Hele veien gikk dette gjennom hodet mitt, å fikse høvene til "min" Lynet, verdens snilleste og vakreste hest så at han kunne ha et godt og smertefritt liv. For vi må ikke ha rosa briller på, en hest som har problemer med høvene/bena står dårlig an. Hester lider i stillhet og problemene er ikke alltid å skjønne med det samme. Og jeg kan bare fraråde alle å kjøpe en hest som har vanstellte høver! Jeg var dum og tenkte dette er lett å rette opp, men jeg betalte dyre lærepenger.

Vær bevisst over at en vanstellt hest, med høver som ble ikke eller feil behandlet, kan miste livet sitt. Ikke ta det for gitt når selgeren bortforklarer hvorfor høvene ser dårlig ut! Spør deg selv om du vil ta opp kampen for å rette opp høvene, om du gidder å betale mye penger i den tiden og ikke bruke hesten for full. Still krav om at hovtillstanden blir tatt opp i salgskontrakten og at du ikke betale høyeste prisen for en vanstellt hest! Mens Lynet var et sørgeligt barn for meg hadde jeg Tsarina som musterhest. Hennes høver har aldri krevd mye stell. Hun sliter høvene veldig beint og jevnt og ømmer ikke på den kvassesde grusvei. Dette er verdt å avle på! Det eneste som er litt ringt for oss mennesker, høvene til Tsarina er som stein, å beskjære disse er en veldig tung jobb. Så tanken for å ta utdanningen innen hovfag går på Lynets sitt konto. Interessen min var vekket og jeg stillte Margareth tusenvis av spørsmål ved hver eneste hest hun beskjærte og jeg fikk se på. Tusen takk til Margareth at hun var og er så tålmodige med meg og hjelper meg å forstå, for flotte og lærerike diskusjoner og mye latter men noen tårer også! Jeg håper å samarbeide i framtida med henne og at jeg kan få mer innblikk i hennes kunnskap.

Så ble det flere og flere hester hos meg med forskjellige krav til hovstell. Jeg ser at ingen hest utenom Tsarina tåler å gå hver dag på tøff underlag og har det bra med dette. Så jeg kom fram at jeg ikke kommer unna å skoe hestene. Så var spørsmålet: hvor får jeg tak i en flink, korrekt, god hovslager?

Min første reaksjon ble: Margareth, hvorfor i all verden kann ikke DU skoe hestene!!! Javel, hun vil bare ikke gjøre det. Flertallet jeg kontaktet nektet rett og slett å komme ut. Mangen fants uansett ikke, ihvertfall ikke med grundig utdanning. Eller så likte jeg ikke måten dens å behandle hestene på. Så da er det bare slikt at jeg føler meg nesten nødt til å ta utdanningen selv. Jeg tror jeg kan også sove bedre når jeg vet at det er meg som tar seg av denne jobben. Jeg er selv så kritiske at jeg vurdere jobben veldig nøye, det har blitt litt av en obsession å vurdere hestenes høver. Litt sykt når du kommer på et stevne eller en fremmed stall og det første du ser på er høvene til hestene der. Men det sitter liksom inne... Så jeg satser på å kunne være tilstede for flere hesteeiere rundt omkring i Rogaland og jeg håper på fornøyde kunder, det er visst slikt når ens hjerteblod sitter i dette yrket. For meg står hesten i midten og at den får den beste behandligen etter sin behov. Jeg er sterk imot fysisk vold for å få skoingen til, når en tar seg tid og får kontakt til hesten burde skoingen går bra. Hvis ikke er jeg heller for det å gi hesten litt beroligende så at skoingen ikke blir enda mer negativ for den. Men, den hemmelige våpen ihh til hestene er til slutt alltid tålmodighet. Og også til slutt...ingen hest uten frisk hov.